Julia 29 september, 2008 1:49 pm

Jeg ønsker å ta deg tid til å stå opp og korrigere deg siden bloggen er hideously misinformed, og jeg føler behov for å korrigere feil rettelser til misoppfatninger av Emo.

"Emo" er ikke en forkortelse for "Emotional". "Emo" betyr ikke Taking Tilbake søndag og Dashboard Confessional, til tross for hva MTV har ført deg til å tro på de siste årene. "Emo" er ikke sidebangs eller mullets, stramme bukser, og male vocalists som synger som små jenter om sine mislykkede forhold. "Emo" er ikke bruk av fortynnet, meningsløse metaforer og similes eksempel Mine armer er som kongler, og definitivt ikke tøylesløs bruk av ord som "høst", "hjerte", "kniv", "blødning "," går "og" barberblad. "

Jeg tenkte at jeg hadde klart at opp. Jeg har møtt en utrolig mengde mennesker som prøver å passere sin blatantly falske forutsetninger som faktisk er, som du har, og er tregt å infisere andre med sin høye hest, holier enn da tull, som du prøver å gjøre. Fordi slik du sa, vi kan like godt merke Beethoven, George Gershwin, og Britney Spears som "EMO band."

Nå, på den virkelige definisjonen;

I de tidlige 90-tallet var det en bevegelse i hardcore sjangeren som kom til å bli kjent som «Emotive Hardcore" spissen av Rites Of Spring. Vanskeligere kjerner enn da barna, som sverget ved Dischord Records a la Minor Threat, faktisk laget begrepet "Emo" som noe av en legger ned for barn som virkelig likte Rites Of Spring, Indian Summer og denne nye bølgen av "Emotive" Hardcore band. Det er riktig, "Emo" var ikke noe ungene kalt seg. Feltet eksploderte utover derfra - Level-Plane Records har alltid vært den mest berømte Emo etiketten. Fungerer som Yaphet Kotto, jeg hater jeg, Saetia, Hot Cross, en dag i svart og hvit, Funeral Diner, ville jeg Set jeg brenner for deg, du og jeg, og vert av andre kom i det neste tiåret. Mest EMO band har siden brutt opp, men det er fortsatt enkelte hold-ut (igjen, de fleste av Level-Plane Records' roster har vært en prosesjon av EMO handlinger). Som de fleste DIY hardcore / punk av tiden et flertall fant sin vei inn på vinyl og ikke mye annet. Noen anser band som Fugazi og senere Sunny Day Real Estate, en progresjon av EMO, men personlig, jeg ikke helt følge som filosofi.

Ofte senere, denne blir sammenfletter med post-hardcore og forståelig slik - det er ingenting å gjøre et nummer av siden vel dritt, minst er det tett.

Siden slutten av 90-tallet, skjønt, band har vært voksende i blodåre ta Tilbake søndag, Dashboard Confessional, og tusenvis av deres kloner. Så vidt jeg kan fortelle noen lat journalist sted, skriver en artikkel om dem, besluttet «Ja, faen, ingen vet hva EMO er anyways, så jeg vil kalle disse bandene" EMO "- lyder mer tiltalende enn Bubblegum pop - rock ... "og spiral fortsatte nedover i dagens amalgomation av band MTV har fortalt alle er" EMO ".

Noe folk besluttet at "EMO" betydde "emosjonell", som er åpenbart tull, ettersom 99% av band lage musikk til illegale følelser, som ville gjøre "emosjonell" en helt all-omfatter sjanger fra klassisk til opera til pop til rap.

Jeg håper at klarert ting opp for deg, selv om det åpenbart devalued noe poeng at dette innlegget kan ha hatt. Jeg er lei for å være en smart ass, men du barna få på nervene.

DeWatt 5 oktober, 2008 2:17 pm

Jeg spiser emos for frokost.

Adam 7 oktober, 2008 2:16

Dere må tenke Saetia er en dårlig utslett og Neil Perry spilte Dylan på 90.219

Thandi 7 oktober, 2008 3:04 pm

Jeg ønsket å peke en nother misforståelse om emos. Ikke alle mennesker som kuttet selv emos. Og ikke alle av emos skjære seg selv og ikke alle emos er deprimert. Dens bare om å vise noen følelser som du føler den gang.

Johnny Walker 22 oktober, 2008 6:18 pm

JEG SOOOOOOOOOO emosjonelle.